I april 2021 fastslo European Court of Justice (ECJ) at blinde på generelt grunnlag ikke kan nektes å være meddommere i straffesaker. En slik generell regel var uforholdsmessig inngripende, og derfor i strid med EU-retten.
Det var i den bulgarske saken C‑824/19 TC, UB v Komisia za zashtita ot diskriminatsia, at ECJ tok stilling til dette spørsmålet. Staten antok at synshemmede ikke i tilstrekkelig grad ville kunne få med seg all relevant informasjon, og hadde derfor på generell basis nektet synshemmede å være meddommere. ECJ mente dette var i strid med rammedirektiv 2000/78/EC som skal sikre likebehandling i arbeidslivet.
Domstolen viste til retningslinjer publisert av FN, ‘International Principles and Guidelines on Access to Justice for Persons with Disabilities’. Der sies det direkte at av hensyn til rettssikkerheten for personer med nedsatt funksjonsevne, så må personer med nedsatt funksjonsevne ha mulighet for å delta i samfunnet, også som meddommere. Om det er nødvendig skal ulike former for tilrettelegging vurderes. For blinde vil tilretteleggingen kunne være materiell, f.eks. ved å få dokumentbevis i blindeskrift. Eller personlig, i form av for eksempel assistanse av en kvalifisert og upartisk tredjeperson. Eller organisatorisk, i form av for eksempel å bli oppnevnt i saker hvor alle sentrale bevis vil bli presentert muntlig.
I noen straffesaker kan det være nødvendig faktisk å se de sentrale bevisene for å kunne ta stilling til bevisene. Og så kommer prinsippet om bevisumiddelbarhet, som står sentralt i norsk rett: Det vil si at alle bevis skal føres direkte for retten under selve straffesaken. Tanken er at de som skal avgjøre saken, dommerne, skal få alle bevis ført så direkte som mulig. Men dette er i følge ECJ likevel ikke nok til å ekskludere blinde på generelt grunnlag fra å være meddommere. Det må foretas en konkret vurdering av den synshemmedes mulighet for å vurdere de sentrale bevisene i den enkelte sak.
I Norge kom lagmannsretten i 2014 til motsatt resultat: Lagretten mente da at blinde på generelt grunnlag ikke kan være meddommere. Selv om rammedirektivet ikke er inntatt direkte i norsk rett, eller er en del av EØS-avtalen, så har Stortinget som lovgiver konsekvent uttalt at norsk rett skal være minst på linje med EU-retten når det gjelder å verne mot diskriminering. (Se for eksempel Prop. 81 L (2016-2017) Lov om likestilling og forbud mot diskriminering kapittel 6.2.3.1 og 6.2.3.2 og Rt. 2011 s. 964 Kystlink.)